Denne utstillingen er for lengst over, men jeg syntes den hadde litt relevans både når det gjelder galleristen og kunstnerens og kunstens rolle. Askeland som du ser her har rettet seg mot Munch og en slags pastisj av nevnte kunstner. Jeg er ikke helt sikker på om dette er en hyllest til ham eller en egen versjon. På en måte savner jeg et tydelig eget billedspråk hos kunstneren. Warhol laget jo også pastisjer, men på en egen måte. Her ligner pastisjen veldig mye i stil på originalstreken. Jeg er klar over at det er antagelig ikke det Askeland er ute etter. Det virker mer som hun setter et stort spørsmålstegn ved aktualiteten til bildene hun selv tolker. Altså Munchs aktualitet. Hvilket er et legitimt spørsmål i og for seg. Kunsten hennes beveger seg mer over i kunstteori/filosofi. Det spørsmålet trenger vi alltid, men trenger vi denne kunsten? Er vi så sultne på Munch at vi ikke kan leve uten Askeland? Eller er vi så lei av Munch at vi trenger henne? Hvis det siste er tilfelle, synes jeg godt hun kunne ha lagt inn litt flere overraskelsesmomenter...
Per Heimly har en veldig gotisk effekt inne i dette rommet. Dramatikken formelig spruter ut av arbeidet. Den sakrale stemningen blir heller ikke mindre av konteksten. Bildet spiller absolutt ball (no pun intended) med interiøret, hvilket får man til å undres seg over den mektige rollen settingen har til å bestemme betydningen av et bilde. Ikke bare det, men hva med galleriholderen. Gir et bestemt interiør en ekstra dimensjon i bildet, eller bare forsterker det som allerede prøves å formidles?
Ari Behn har absolutt en bra strek. Han har noen fargerike ideer, ligger og svever litt mellom Cobra og 80-tallsmote. Med 'All that beauty in the dirt' er jeg ikke helt overbevist ennå, og skulle gjerne ha sett mer fra tegnebordet hans. Jeg forstår ikke helt sammenhengen mellom temaene han virker å ville formidle og billedspråket. Skulle gjerne hatt litt mer informasjon rundt dette. Setter forøvrig pris på at han ser ut til å styre unna de veldig store dramatiske temaene i denne utstillingen. Denne delen av arbeidet hans virker mer behersket enn andre mer utagerende verk jeg har sett av ham i det siste.
I stedet for å virke forsterkende på bildene, står interiøret her i en sterk kontrast til Behns arbeid. Det morsomme er at både bildene og bordsettingen er nitidig og nøye gjennomført, hver på sin måte. I dette bildet foretrekker jeg bordsettingen. Synes Behn's arbeider heller litt for mye mot tidligere nevnte designen, hvorpå man kan spør seg selv om han egentlig vil proklamere kunstens begravelse. Det er forsåvidt okei, men det fungerer ikke for meg. Not tonight, Josephine.
Galleri Nygaten; et forfriskende sted å gå hvis man er lei av den herskens modernismen med sine rette streker, white cube og moraliserende stilisme. Her kan man komme og bli overveldet av lyssettingens virkemidler, både i interiør og i malerkunst. Her kan man komme og undres over en verden av figurativ billedkunst som man som innbarket modernist noen ganger glemmer eksisterer.
